Siden 2022 har Perpetuum jobbet med et pilotprosjekt for å forbedre egen renseprosess, og nå står også nye tiltak for tur.
– Målet er å sette en ny standard for rensing av sigevann, sier prosjektleder og FoU-sjef John Barlindhaug.
Formålet med all deponidrift er å fjerne farlig avfall og miljøskadelige stoffer som av ulike grunner ikke kan eller bør gjenvinnes fra kretsløpet. Før deponiet er fullt, og lukkes permanent, er den største utfordringen knyttet til håndteringen av vann. Nedbør som regner ned på deponiet mens det er i drift og står åpent, tar med seg forurensninger fra avfallet og kommer ut som sigevann. Slikt sigevann bør renses for å hindre at miljøskadelige stoffer slipper tilbake ut i miljøet. Plassjef ved Perpetuums deponi på Stormoen, Robin Gout, sier dette er en av grunnene til at deponidrift er underlagt strenge forhold.
– Forskriften om deponering er tydelig på at driften av et deponi ikke skal påvirke miljøet på en negativ måte. Avfallsbransjen har hatt en rivende utvikling de siste 10-årene, og er nå underlagt svært strenge krav – heldigvis, understreker han.
Slik er deponiet bygget opp: Helt tett – og helt tørt når det lukkes
Perpetuums deponier er bygget opp med et barrieresystem, og er konstruert for å være helt tett – også for vann. Kort forklart består deponiet av flere lag med solide duker i bunn med ulike egenskaper, kombinert med sandmasser og leire i mellom dukene. Selv om det altså kan se ut som et “hull i bakken”, er det en kompleks og solid konstruksjon.
– Denne løsningen tåler enorm slitasje, og vi har også systemer som avdekker eventuelle lekkasjer på de innerste dukene, slik at det kan rettes opp i.
Deponiets ytterste barriere, topptettingen, legges på når deponiet er fullt. Fra deponiet er tettet skal det være tørt til evig tid.
– Når vi tetter deponiet, slutter også vann å slippe inn. Deponiet tørker ut, og grunnlaget for organisk liv forsvinner. Samtidig er miljøgiftene i deponiet kapslet inne og fjernet fra kretsløpet for evig tid, forklarer deponisjefen.
Hver dråpe telles
Det eneste som slipper ut av et åpent deponi er vannet som ligger der – enten det kommer inn via væske som ligger naturlig i avfallet, eller som nedbør fra himmelen. Uten å kunne tømme ut vannet underveis vil et deponi oversvømmes, men det er også spesielt viktig når deponiet lukkes at det blir helt tørt.
Alt vann som kommer i kontakt med innsiden av et deponi kalles for sigevann. Dette er vannmasser som naturlig trekker mot bunnen av deponiet, og som derfra kontrollert føres ut av deponiet og til rensestasjon. Mengden sigevann som kommer ut av deponiet måles kontinuerlig. For å kontrollere at det ikke kommer ytterligere vann til deponiet gjennom hull i barrieren, eller at noe lekker ut noen steder, har Perpetuum kontrollmålinger av vannbalansen i deponiet. Dette regnestykket innebærer at de også må ha kontroll på mengden tilført vann i form av nedbør, luftfuktighet og væromslag. Til dette har Perpetuum en egen værstasjon.
– Vi tar også hensyn til gjennomsnittstemperaturer og fordampning når vi beregner vannbalansen i deponiet. Om våre utregninger ikke viser balanse i vannregnskapet, må vi finne ut av hvorfor og sette i gang tiltak, forklarer deponisjefen.
Hvordan renses vannet i et deponi?
Sigevannet som skal ut fra deponiet er forurenset, først og fremst av organiske miljøgifter og tungmetaller som bly, kobber og lignende. Dette vannet renses ved at det pumpes ut i et basseng – i Perpetuums tilfelle et basseng på 2,4 millioner liter, der to propeller roterer vannet og tilfører oksygen. Oksygenet reagerer kjemisk med noen av tungmetallene i vannet, slik at de synker til bunns – samtidig som det setter i gang en biologisk nedbrytning av en del av de øvrige stoffene.
Etter endt renseprosess ledes vannet ut til infiltrasjon gjennom et langt løp med sandmasser, og når det da når grunnvannet er det grundig renset. Grunnvannet trekker deretter inn i et stort myrområde, som også gir god renseeffekt, dels på grunn av pH-verdien i myra.
– Ved alle steg i prosessen tas det prøver. I tillegg tas det prøver av elv- og grunnvann ovenfor deponiet – slik at vi har gode referanseverdier. Denne renseprosessen er en løsning som alene hadde vært god nok i henhold til forskriftene. Men vi gir oss ikke der, legger Gout til.
Pilotprosjekt siden 2022
John Barlindhaug, prosjektleder og FoU-ansvarlig i Perpetuum, forklarer hvordan selskapet siden 2022 har initiert et pilotprosjekt der vannet hentes ut av rensebassenget, og fraktes videre til en ny stasjon for kjemisk rensing. Der behandles vannet med kjemikalier som sørger for at en stor del av de resterende partiklene i vannet flokkulerer – altså klumper seg sammen, og derfra fysisk kan plukkes ut av vannet.
– Resultatene fra dette pilotprosjektet har vært bra. Prøvene viser at mengden tungmetaller reduseres betydelig, men at også en del organiske komponenter renses ut av vannet med denne metoden, forteller FoU-lederen.
Selv om dette tiltaket i seg selv gir betydelig bedre kvalitet på vannet, påpeker Barlindhaug at ambisjonene til selskapet strekker seg enda lengre. Perpetuum har selv bedt myndighetene om strengere krav til rensing av vann ved deponier, og høsten 2023 går de i gang med nye tiltak.
– Vi er ikke alene i Norge om å benytte kjemisk rensing, men ser nå på hvordan vi kan gjøre enda flere tiltak for å rense vannet ytterligere, spesielt for PFAS-stoffer, forteller FoU-sjefen.
Ønsker å sette ny standard
Perpetuum er blant noen få deponier i Europa godkjent for mottak og håndtering av PFAS, og har i den anledning et eget renseanlegg for PFAS-delen av deponiet. Der gjennomgår vannet en egen behandling, hvor PFAS-stoffene renses ut av vannet. PFAS er en samling organiske stoffer som sprer seg utrolig lett. Stoffene er svært vanskelig å håndtere når de kommer i kontakt med vann, og de brytes ikke ned i naturen. Se egen faktaboks om PFAS i bunnen av saken.
– Det vi ønsker å få til, og jobber mot, er å få fjernet tungmetaller og mest mulig organisk stoff – for deretter å fjerne spesifikt PFAS-stoffene i sigevannet. Får vi til en slik grundig rensing, med fjerning av både tungmetaller og organiske stoffer som PFAS, vil det kunne bidra til å sette en ny standard for rensing av vann ut av et deponi, forteller Barlindhaug.
Forskriftene i dag krever kun at sigevann fra PFAS-delen av deponiet skal renses for PFAS. Når Perpetuum likevel går i gang med rens av PFAS fra hele deponiet, er det noe deponisjef Robin Gout er spesielt glad for:
– Vi er ikke pålagt å rense alt vannet for PFAS slik forskriftene er i dag. Vi ønsker likevel å gjøre dette, når vi vet hvor skadelig, uhåndterlig og kostbart PFAS er for miljøet, forteller han.
Vannet fra et ordinært deponi kan ikke uten videre renses for PFAS på samme måte som vannet fra et PFAS-deponi, men Gout mener det ikke er god nok grunn til å la være.
– Sigevann fra ordinære deponier er mer komplekst enn sigevann fra et PFAS-deponi, men selv om man kanskje ikke kan fjerne PFAS like effektivt fra ordinære deponier som fra PFAS-deponiet, så kan likevel mye gjøres, forklarer Gout.
FoU-ansvarlig Barlindhaug mener Perpetuums nye renseprosess er en løsning som etterhvert bør vurderes som ny standard for alle deponier.
– Om vi får det til på en bærekraftig måte, så mener jeg absolutt at dette er noe myndighetene må vurdere som et krav. Deponier representerer i dag en betydelig kilde til PFAS-utslipp, og dette kan være et effektivt tiltak for å hindre at PFAS som er deponert slipper ut igjen i naturen, avslutter Barlindhaug.
Renseprosessen – enkelt illustrert. Det er den utvidede bruken av renseanlegget for organiske miljøgifter som skiller Perpetuums arbeid fra den pålagte standarden – og fremover skal enda større mengder vann gjennomgå grundigere rens for PFAS.
Hva er PFAS?
PFAS-er er en stor gruppe menneskeskapte stoffer som kan fraktes over lange avstander med luft- og havstrømmer. PFAS-stoffene er lett løselig i vann, men svært stabile og de brytes ikke ned. PFAS finnes i dag i vann, luft og i levende organismer.
PFAS-er gir produkter vann-, fett- og smussavstøtende egenskaper, og brukes derfor i mange forbrukerprodukter, for eksempel til impregnering av tekstiler, i matemballasje, i nonstick-belegg i stekepanner, i brannskum, i kjølemedier til kjøleskap og klimaanlegg, og i skismøring. PFAS brukes også i industriell virksomhet som for eksempel i forkromming, som skumdemper og i fluorholdige plastmaterialer.
Stoffene har vært i bruk siden 1950-tallet. Det finnes i dag over 10.000 ulike typer stoffer, og lista blir stadig lengre.
Hvorfor er PFAS skadelig for miljøet?
PFAS har evnen til å hope seg opp i både mennesker og miljø, og kan spres over hele kloden. Stoffenes enorme mobilitet har for eksempel ledet til at det i dag finnes mer PFAS i isen på nordsiden av Svalbard – der det ikke er industrivirksomhet eller utbredt bebyggelse – enn hva EU tillater i drikkevannet sitt.
Flere av stoffene kan ha alvorlige effekter for dyr og mennesker. Det finnes forskning som viser at PFOS og PFOA (arter av PFAS) påvirker immunforsvaret, og blant annet kan redusere effekten av vaksiner. Den største kilden til menneskelig inntak av PFAS i dag kommer fra mat, og aller mest fra sjømat.